Support

Gammelt – Lineær avisproduksjon - Prinsipper/grundig beskrivelse

Gjennomgang av prinsippene for lineær avisproduksjon

I det følgende gjennongåes prinsipper og opplegg for lineær avisproduksjon relativt grundig. Det finnes også en sterkt forkortet versjon, samt en egen side for nedlasting av relevante filer.

Innledning

Høsten 2001 ble det gjennomført en liten revolusjon i Norge når det gjelder digitalt annonsemateriell og digitalt basert avisproduksjon. Under samlebegrepet «lineær repro» ble det introdusert en nasjonal anbefalt standard for fargehåndteringen i digitalt annonsemateriell til aviser. Denne standarden var naturlig nok nær knyttet opp til en modell av hvordan avisproduksjon skal foregå - sett utenfra. Nå er tiden kommet til en oppdatert og forbedret gjennomgang av materien, samt en uvitenskapelig drøfting av resultatene av den standardiseringsprosessen som er gjennomført. Gjennomgangen springer ut av diskusjoner i NADAs Kvalitetsgruppe - den faggruppen som arbeider med disse sakene.

En av de viktige erfaringene gruppen peker på, er at betegnelsen «lineær repro» har vist seg å ikke være noe godt og dekkende navn på den nye måten å arbeide på. Et bedre navn er «lineær avisproduksjon», og dette vil bli brukt både i denne nye dokumentasjonen og i det videre arbeid på området. Beskrivelsene nedenfor vil forhåpentligvis klargjøre hvorfor.

Lineær avisproduksjon

Nedenfor er et forenklet blokkdiagram over hvordan digital avisproduksjon foregår:

Stoff og materiell fra mange forskjellige kilder:

• — eget redaksjonelt stoff

• — egne redaksjonelle bilder

• — internt produserte annonser

• — eksternt produserte annonser

blir satt sammen til helsider. Dette gjøres på skjerm. Prosessen er basert 100 % på digitalt materiale -datafiler. Resultatet er digitale versjoner av helsidene (nye datafiler), som sendes videre gjennom prepressproduksjonen i avisen:

• — RIP'en gjør om helsidene til separasjoner (i prinsippet 1 separasjon pr side og trykkfarge) som kjøres ut enten på film eller plate

• — Hvis utkjøringen skjer til film, lages det plater fra film ved kontaktkopiering

Ofte skjer utkjøring og plateproduksjon langt fra der hvor sidene gjøres ferdig på skjerm, fordi avisen trykkes et helt annet sted enn der avisbedriften er lokalisert.

Platene spennes opp i trykkpressen og avisen blir trykket. Papir og farge varierer, og de enkelte trykkpressene har til dels svært forskjellige egenskaper. Det er stadig vanligere at mange aviser trykkes samme sted, slik at den enkelte avis selv har lite å si over hvordan trykkingen «sin» foregår. Dermed kommer redaksjonene på mange måter i samme situasjon som de som produserer annonser eksternt - disse vet jo også svært lite om hvordan den enkelte sideproduksjonsprosess og trykkpresse fungerer.

Allikevel har så vel annonseprodusenter som redaksjoner et klart krav om at fargene i det de leverer, skal fremkomme på trykk akkurat slik som ønsket. For at dette skal være mulig med en så sammensatt og distribuert produksjonsprosess, må det foreligge en avtalt beskrivelse av sammenhengen mellom det som leveres - bilder, annonser, illustrasjoner - og det som produseres, nemlig trykte aviser. Og den sammenhengen som ble vedtatt og innført høsten for et år siden, er den aller enkleste som tenkes kan: De fargeverdiene det er på materialet man «leverer i skranken», skal man kunne finne igjen ved å måle i den trykte avisen. Sideproduksjon og trykking kan dermed utenfra betraktes som en «svart boks» som gjenskaper de innleverte digitale fargeverdiene lineært på papiret - herav navnet «lineær avisproduksjon».

Annonser til lineær avisproduksjon.

Det følger av beskrivelsen over at fargeverdiene i annonsene må være uttrykt i trykkfargeverdier - altså i CMYK. Hvis ikke vil det være umulig å kunne etterprøve om avisene oppfyller sitt selvpålagte løfte om å trykke annonsen slik den er mottatt.

Som kjent er originalbildene som inngår i annonser i utgangspunktet i RGB, ettersom det er slike fargeverdier som kommer ut av av bildescannere og digitale kameraer. Omregningsprosessen til CMYK-verdier -«CMYKingen» - må gjøres slik at resultatet egner seg for lineær avisproduksjon. Tidligere var det vanlig å la CMYKingen ta høyde for kjente og/eller antatte egenskaper ved avisfremstillingsprosessen - man «kompenserte». Nå er dette ikke lenger nødvendig.

Programmer som utfører CMYKing (typiske eksempler: Photoshop, Color Factory, ....) gjør i dag dette på basis av såkalte ICC-profiler. Til avisannonser må benyttes en ICC-profil egnet for lineær avisproduksjon. Det er vanlig å kalle slike ICC-profiler for «lineære profiler» - i motsetning til «kompenserte profiler». Legg merke til at dette ikke betyr at ICC-profilen sørger for en «lineær omregning» fra RGB til CMYK. Det betyr bare at det resulterende CMYK-bildet er egnet for lineær avisproduksjon.

NADA har lagt ut på Internett en anbefalt lineær profil til nedlasting,sammen med beskrivelse av hvordan denne skal knyttes til forskjellige versjoner av Photoshop. Andre har lagt ut egne lineære profiler. Det er altså ikke slik at det bare finnes én eneste akseptert lineær profil for avisproduksjon. Et naturlig spørsmål vil være «Hvorfor ikke det, når alle aviser skal produseres etter en og samme svart boks-modell?» Og svaret er at selv om avisen produseres lineært og annonsene må passe for dette, vil det være forskjellig smak for hvor mye «smell» det skal være i bildene, og det vil være forskjellige ønsker for hvor akromatisk resultatet skal være - altså hvor balansen mellom bruk av cyan/magenta/gul-fargene og svart skal ligge. Dette realiseres ved å bruke forskjellige «lineære profiler».

Les mer om hvordan man stiller inn Photoshop 6.0 så CMYK'ingen skjer lineært. Denne bruksanvisningen kan også benyttes for Photoshop 7.0.

Hvordan sørger avisene for at avisproduksjonen faktisk skjer lineært?

Fargetoneverdier på avispapir er fremstilt ved et samtrykk av rastermønstre i de fire trykkfargene CMYK. Et rastermønster består oftest av punkter med samme avstand fra senter til senter, og der punktstørrelsen varieres etter hvor mørk den aktuelle trykkfargen skal fremstå i området. Vanlig rastertetthet ved avistrykk er 34 - 40 rasterpunkt pr cm.

Det som skaper problemer, er at rasterpunktet på papir blir større enn det tilsvarende rasterpunktet på trykkplaten - avtrykket blir større enn originalen (!). Forskjellen er betydelig, slik at man ved f.eks. å trykke i svart fra en plate der rastermønsteret er ekte 50% (»sjakkbrettmønster»), vil ende opp med papir som fremstår som klart mørkere enn 50%. Dette kalles punktstigning. Punktstigningen varierer også mye avhengig av presse, gummiduk, trykkfarge-type, ... kort sagt en masse forskjellige trykktekniske parametre. Endelig er det slik at det vil være punktstigning - eller punktforminsking (!) - i prosessen fra RIP til ferdig trykkplate.

For at fremstillingsprosessen utenfra sett skal fremstå som lineær - altså uten punktstigning, må avisene ta noen grep. Den løsningen de aller aller fleste velger, er å justere fargekurver i RIP'en. Dette betyr å legge inn omregningsformler i utkjøringssystemet slik at platene ender opp med lysere rastere enn i de tilsvarende sideelementene. De forskjellige rastertoneverdiene lysnes akkurat så mye at de tilsvarende på trykk stemmer med de verdiene som kommer inn til RIP'en. Hver enkelt avis finner frem til riktige korrigeringsverdier ved å trykke forskjellige testformer med kjente fargetoneverdier, kontrollmåle trykkresultatet og justere fargekurvene i RIP'en. Ved å gjenta denne prosessen iterativt noen ganger, kommer man tilslutt frem til kompensering i RIP'en som nøyaktig motsvarer punktstigningen i resten av fremstillingsprosessen.

Detaljert veiledning for Lineær Produksjon i aviser.

Målemetoder

Ovenfor har det vært referert til måling av trykkresultat i flere sammenhenger:

• — når en annonsør ønsker å få sjekket om annonsen er blitt trykket slik den ble levert

• — når avisen skal måle på testformene for å finne frem til riktig kompensasjon i RIP'en

Det finnes forskjellige teknologier for måling av rastertoneverdier på papir - dessverre gir disse ikke samme resultat! Kortversjonen: Densitetsmålinger baserer seg på å sende lys skrått inn mot papiret og å måle hvor mye som reflekteres, og å beregne rastertoneverdiene ut fra en formel der man legger inn refleks fra hvitt papir og refleks målt fra rastermønsteret. CCD-metere skanner ("mikrofotograferer») papiret og beregner forholdet mellom arealer med trykkfarge og arealer uten trykkfarge.

Måling med CCD-metere gir lavere (= lysere) verdier enn måling med densitometer. Årsaken til dette antas å være at lyset fra densitometere reflekteres ikke bare fra papiroverflaten, men også fra lag nede i papiret. Fordi lyset faller skrått inn, vil også lys som treffer rett utenfor området med trykkfarge bli absorbert. Denne effekten kalles «optisk punktstigning» og er en vanskelig sak å håndtere. Bl.a. kan den ikke måles eksplisitt.

Dersom avisene bruker den ene typer måleinstrument ved lineariseringen av prosessen sin, mens annonsøren kontrollmåler en annonse med den andre typen, vil annonsøren finne ut at fargeverdiene i annonsen ikke stemmer. NADA har vært nødt til å treffe en beslutning om hvilken type måleinstrument som skal anbefales brukt i forbindelse med lineær avisproduksjon. Det har ikke vært noe lett valg, men etter grundige diskusjoner har NADA kommet til at slike målinger skal baseres på CCD-metere. Det foreligger en oversikt over aktuelle CCD-metere (ikke helt oppdatert). Den kan du se på i PDF-format direkte, eller du kan laste ned en versjon pakket med StuffIt.

Resultater av omleggingen til lineær avisproduksjon

Beslutningen om å gå over til lineær avisproduksjon, ble basert på en rekke forventede fordeler og ulemper for annonseprodusenter og en annen rekke forventede fordeler og ulemper for avisene. Nå, omtrent ett år etter omleggingen, er det forsøkt oppsummert og drøftet en del resultater og erfaringer.