Support

Lage NADA-annonser - Generelt om fonter

Riktig håndtering av fonter er viktig for å lage vellykkede PDF-annonser. Det kan være nyttig å vite litt om fonter generelt. Nedenfor følger en begrenset gjennomgang av et særdeles omfattende stoffområde. Er du på jakt etter korte og greie regler for fontbruken i NADA-annonser, gå til siden Regler for fontbruk.

Hva mener vi med «en font» (i dag)?

På norsk Wikipedia finner man en god beskrivelse av hva en font er for noe. Wikipedia setter likhetstegn mellom «font», «skrifttype» og «skriftsnitt», og sier at dette betegner «det fysiske utseendet til et sett av bokstaver og tegn (som til sammen kalles et tegnsett). Det finnes flere ulike skrifttyper, og flere ulike stilgrupper som omfavner disse. De enkelte skrifttyper kjennetegnes ved at de har lik stil på de enkelte tegnene i tegnsettet.» Eksempler på fonter er - i dagligtale - Times New Roman, Helvetica, Lucida Grande, Arial, og mange, mange flere.

Men nå er det slik at for eksempel Helvetica finnes i en lang rekke versjoner og varianter. Vi har «vanlig» Helvetica fra en rekke forskjellige leverandører, vi har spesielt smale versjoner («Helvetica Narrow») og kraftige versjoner («Helvetica Condensed») og så videre. For hver av disse finnes det ofte - men ikke alltid! - minst følgende varianter: Normal (betegnes ofte som «Regular» eller «Normal»), Kursiv (betyr skråstilt, og betegnes oftest som «Italic» eller «Oblique»), Fet («Bold») og Fet kursiv («Bold italic»).

I NADA-sammenheng betyr font en bestemt versjon og variant av en skrift, som for eksempel «Helvetica Neue Bold Italic» eller «Times New Roman Regular».

Innholdet i en digital fontfil

Hver font man kan bruke f.eks. når man lagre annonser, ligger oftest beskrevet på en egen fil - en fontfil. Fontfiler kan være på forskjellige formater (mer om det lenger nede), men alle inneholder følgende:

• — En oversikt over hvilke tegn som er med i filen. For eksempel er det ikke engang sikkert at alle fonter har med de særnorske tegnene æ, ø og å.

• — En oversikt over den relative bredden for hvert av disse tegnene. Dette er bl.a. nødvendig for justeringen av teksten, slik at spalter kan lages med rette kanter.

• — En beskrivelse av utseendet av hvert tegn. I alle aktuelle fontformater i dag er utseendet beskrevet som omrisset av tegnene, gitt som sekvenser av rette streker og kurvebiter.

• — «Hint» som angir hvordan tegnene skal tegnes pent ut når oppløsningen er dårlig, som for eksempel på skjerm.

• — Diverse generell informasjon om fonten: Designrelevante forhold som X-høyde, underheng, ... ; formelle ting som opphavsfirma og copyright; ...

Fonter brukes «overalt» og er med i mange dokumenter. Det er viktig at fontfilene er små og kompakte. All informasjon er derfor kodet på sinnrikt vis, og man trenger egne programmer om man vil se på den. Men det skal man jo normalt ikke gjøre.

Oversikt over forskjellige formater for digitale fonter

Digitale fonter kom for alvor på banen sammen med Desk Top Publishing på 1980-tallet. Etter den tid har det skjedd mye, og det finnes i dag en rekke forskjellige formater/typer av digitale fontfiler.

• Type 1. Dette betegner det tidligste og vanligste formatet for PostScript-fonter. Utviklet av Adobe. Var lenge enerådende som akseptabelt format for fonter som skulle brukes til høykvalitets output, f.eks. som printannonser. Begrensning på maksimalt 256 forskjellige tegn i fonten.

• TrueType. Dette er alternativt format utviklet av Apple i slutten av 80-årene, som en konkurrent til Adobes Type 1 fonter. Formatet representerte en nyvinning når det gjaldt å gi designere kontroll over hvordan tegn skulle vises penest mulig på skjermen, selv i små størrelser. Spesielt i de tidlige årene var TrueType-fonter noe mer vanskelige/risikable å bruke til høykvalitetsformål som f.eks. annonser. Dette skyldtes både at ikke alle RIP'er kunne håndtere TrueType, og at en del TrueType-fonter var begrenset både i hvilke tegn som var med og i kvalitet ved output i høy oppløsning. Også begrenset til maksimalt 256 forskjellige tegn.

• OpenType er utviklet av Microsoft og Adobe, som - på sikt - en etterfølger til både Type 1 og TrueType. For å håndtere skriftsystemer med mange tegn og for bedre å kunne oppfylle krav til høykvalitets typografisk output. Omrissbeskrivelsene som brukes i OpenType, kan være enten som i TrueType eller som i en PostScript-variant. Denne siste brukes for OpenType-fonter som har sitt utspring i Type 1 fonter. Det er derfor ikke uvanlig med betegnelser som «OpenType (PostScript-variant)» eller «Type 1 OpenType» eller «OpenType (TrueType-varianten)». OpenType kan maksimalt håndtere ca 65 000 tegn eller tegnkombinasjoner (ligaturer). 

• Type 3. Dette er et PostScript-format, som i motsetning til Type 1 tillater bruk av hele PostScript-språket. Der Type 1 legger vekt på effektivitet, legger Type 3 vekt på «kunstnerisk frihet». I prinsippet er det ikke noe i veien for å lage Type 3-tegn som henger opp RIP'en til evig tid. Type 3 var populært en stund, bl.a. for å overvinne begrensningene i Type 1. Men etter at OpenType er kommet på banen, er det mye risiko og liten gevinst i å tillate Type 3.

• «Multiple Master». Dette var en overbygning over Type 1 fonter, som hadde til hensikt å gjøre det mulig for brukerne å lage en masse fontvarianter ut fra bare noen få «mastere». Dermed skulle man ikke trenge å ha så mange forskjellige fonter. Slo aldri noe særlig godt an, i hvert fall ikke innenfor høykvalitets typografi. Er nå helt utdatert.